Male, kanskje?

Som barn tegnet jeg hele tiden, når jeg ikke leste da – eller ble jagd ut for å få såkalt frisk luft. Jeg fortsatte med tegning litt sånn til og fra som voksen også. Men i en lang, lang, veldig lang periode av livet tok Macen over som hovedverktøy, og blyanten ble oftest liggende ubrukt. Grafisk arbeid og digitale illustrasjoner var tross alt det som skaffet midler til salt i såret.
Så: Frigjøringen fra yrkeslivet, tada! Nå skulle jeg få tid til alt, ikke minst til det jeg definitivt ikke kunne. For eksempel å male. Med olje måtte det være, for å få full glede av det å ha tid til å se maling tørke.

Meldte meg på et (relativt kort) kurs gjorde jeg også, i 2018. Det var en god del å hente på det, både i form av kunnskap om håndverket og inspirasjon fra andre. Men dessverre ikke særlig produktivt, for det viste seg raskt at jeg er sær og jobber best uten selskap. Et bilde av en gjenstående vegg i et nedrivingsbygg («Wall», nederst under her) var det eneste bildet jeg fullførte i løpet av kurstiden.
Jeg har aldri hatt tiltro til egen evne til å male noe «som ligner», og det blir nok aldri min styrke heller. Men på kurset var det mange som var imponerende flinke til å male de reneste kopier etter foto. Så etter å ha surret litt rundt med noen halvt realistiske landskapsbilder tok jeg meg skikkelig i nakken. Etter mye strev endte jeg opp med et overraskende bra barnebilde («Ingvild») og litt senere ett av en tenåring («Jannike»). Da begynte familien å hinte om bilder på bestilling, så jeg flyktet tilbake til tryggheten i friere former.
Vel, nå har det gått rundt tre år, veggene hjemme er fulle og på en god dag synes jeg at jeg har utviklet meg og lært litt.
Turid

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

2 + eighteen =